"Da jeg reiste ned første gang, visste jeg ingenting om tekstilindustrien..."

July 17, 2016

I Juni møtte jeg Sindre fra Aftnepostens A-Magasin, som ønsket å skrive en side om meg og mitt engasjement for tekstilindustrien . Overskriften ble noe så flott som "Aktivisten"! Jeg tenkte å dele med dere delere av dette intervjuet

 

 

 

«Hvis du ser det jeg har sett, møter de menneskene som jeg har møtt og ikke blir lei deg, er du enten ignorant eller ganske kald»

 

 

For to år siden besøkte du tekstilarbeidere i Kambodsja for førstegang. I vinter var du tilbake. Hva var annerledes nå?
- Da jeg reiste ned første gang, visste jeg ingenting om tekstilindustrien. Vi møtte folk som levde i fattigdom, som jobbet 13 timer hver dag for luselønn. Det var mye tyngre enn jeg hadde forventet. Jeg husker vi hadde med en gave til en av arbeiderne vi møtte, en sjokolade og et såpestykke. Hun gråt av takknemlighet og klemte det til brystet.
 

 

 

 

Hva tenkte du da?

– Da jeg kom hjem, tenkte jeg «herregud, så bortskjemt jeg egentlig er». Det var som om ingenting av det jeg hadde brydd meg om tidligere, egentlig betydde noe lenger.

         Siden da, har jeg blitt aktivist, med tekstilarbeidernes kår som hjertesak. På denne turen visste jeg mer om hvordan det kom til å bli, men samtidig var det tungt å se at ingenting egentlig hadde forandret seg. Jeg trodde vi hadde gjort noe stort i Norge, at serien vår hadde åpnet øynene til folk. Men ting var de samme, arbeiderne sliter fortsatt og tjener ikke nok til å leve av.

 

 

På den første turen var du 17 år. Nå er du 20. Hva betyr det?

– Folk ser fortsatt på meg som et barn. Jeg har lest kommentarene om serien på nettet, folk kaller oss for «bortskjemte barn fra Norge». Folk synes det er veldig mye grining, men da blir jeg så provosert. Hvem er du til å fortelle meg at det er feil å gråte? Hvis du ser det jeg har sett, møter de menneskene som jeg har møtt, og ikke blir lei deg, er du enten ignorant eller ganske kald. Jeg er heldig som er blitt bevisst på det i ung alder, jeg har mange år igjen til å forandre verden. Men det er nok lettere ikke å ta oss seriøst, siden vi er unge, og det synes jeg er kjipt.

 

 

Denne vinteren var du 11 dager i Kambodsja. Hva husker du best?

– Vi besøkte Nimol, en av tekstilarbeiderne som jeg fkk best kontakt med på den første turen. Hun ventet barn. En normal reaksjon da er å se for seg fremtiden til barnet, legge planer, kjenne på positiviteten og lykken og all kjærligheten som knytter seg til en fødsel. Men så møter jeg Nimol, og hun gråter. Hun har ikke nok penger til å forsørge barnet.

 

 

 

 

Hva gjør slike møter med deg?

– Jeg ble slått av hvor utrolig stor forskjell det var på mitt og hennes liv, hvor heldig jeg er. Senere fikk jeg høre at nyttårsraketter hadde slått ned i nabolaget hennes, så huset hennes brant ned. Jeg bestemte meg for å samle inn penger til henne. Gjennom en facebookaksjon fikk vi inn over 70.000 kroner som vi sendte til henne. Nå har hun kjøpt seg nytt hus, og barnet er født. Det hender at hun ringer meg. Vi kan ikke snakke uten tolk, men vi hører på stemmene til hverandre. Ingen forstår noen ting, men vi kan holde på i et kvarter. Det er fint.

 

 

Tanken på at vi er heldige og de uheldige– at alt handler om å ha flaks og ufaks – gjør at det virker som om det ikke er noe å gjøre med forskjellene, at det bare er sånn. Skjønner du hva jeg mener?

– Jeg anerkjenner at jeg er heldig, men jeg aksepterer ikke at de har ufaks. Jeg synes ikke det er akseptabelt at noen skal behandles som en slave for at jeg skal ha billige klær. De bør ha samme rettigheter som vi har i Norge. 37,5 timers uke, fri i helgene, permisjon hvis man får barn.

 

 

Er det riktig at vi kommer med våre standarder og tanker om ting og presser det på folk i et annet land?

– Tror du de vil ha urettferdighet? At de skal jobbe livet av seg, mens andre tjener seg rike? Tror du de tenker at det er riktig, at sånn skal det være? Det er ikke bare våre ideer, de mener det selv også.

 

 

 

 

Mange er sikkert glade for å ha en jobb?

– Ja, og det er jeg også glad for. I det minste slipper kvinnene å sitte i total fattigdom på gaten med et spebarn i armene og tigge penger. Men jeg synes likevel det er uakseptabelt at de skal behandles så urettferdig.

 

 

Hva bør vi gjøre annerledes fremover? 

- Hvis du fortsetter det samme kjøpemønsteret ditt, så legg i hvert fall inn en vane om å spørre ekspeditøren om hvor klærne kommer fra. Da viser du at du bryr deg, at det betyr noe for deg når du velger klær. Jeg anbefaler å oppsøke de etiske klesbutikkene, men det er vanskelig fordi det er så få av dem.

 

 

 

 

 

Hva med andre industrier?

– Det er de samme problemene i nesten hver eneste bransje. Derfor er det viktig å skjønne hvor mye makt vi forbrukere har. Når jeg kjøper noe, stemmer jeg for den verden jeg ønsker å leve i.  

 

 

Er det noen deler av livet der du fortsatt ikke har tatt de etiske valgene?

– Jeg har akkurat fyttet til Oslo, men har ikke begynt å sortere søppel ennå. Alt går i samme dunk. Der må jeg forbedre meg.

 

 

(Dette er ikke hele intervjuet (kanskje sånn 90% av hele intervjuet, hehe) så gå gjerne inn på A-magasinets nettside og les hele intervjuet HER) (Artikkelen må du betale for. You're welcome) 

Please reload

Siste innlegg

19.03.2019

Please reload

Please reload